Søstrene Marit H. Andersen og Kari G. Hjorthaug har utviklet stemmene sine
sammen siden de var gamle nok til å gå. Sangen og musikken var en sentral del av oppveksten, men det var ikke før de rundet 20 at de tenkte på å bruke stemmene og melodiene de hadde laget til noe mer enn å underholde venner og kjente (fortrinnsvis på nachspiel etter at guttene var ferdige med Neil Young-skrålingen sin).

Etter en lengre reise verden rundt for å finne seg selv med gitaren som selskap, ble de oppdaget av en australsk produsent.

Produsenten ble imponert over det han hørte i undergrunnen, og oppholdet i Sydney ble forlenget med fire uker. Dette resulterte i en demo-innspilling, og da søstrene kom hjem til Norge sendte de demo-cd'en til noen norske plateselskap.

I May 2000 fikk søstrene med seg musikerne Eirik Lye (bass), Øyvind B. Klasson (trommer) og Kenneth Andersen (gitar) for å fargelegge musikken mer. Lye trakterer også bassen i Stavanger-bandet The Substitutes, og Klasson har bidratt med gitar og munnspill i Thomas Dybdahls backing- band. Å få med seg andre musikere var en uvant opplevelse for søstrene som trivdes godt med sine egne, ofte improviserte, taktarter. Da resten av gjengen ble med ble det ikke fullt så mange ekstra taktslag lenger. Siden de tre gutta ikke var så godt bevandret innen åpne gitarstemninger ble Joni Mitchell-akkordene til jentene kraftig forenklet....

Gitarist Kenneth Andersen beviste i June 2001 at han ikke hadde store kunnskaper om Fleetwood Macs vekst og fall: Han giftet seg nemlig med Marit, og plutselig inneholdt bandet et søskenpar, et ektepar, samt to fettere (Klasson og Lye). Nesten et rent familieforetak. Etter dette har gjengen jobbet jevnt og trutt: En lang rekke liveopptredener, Zoom-vinnere i Stavanger i 2001, opptredener i TV og radio, og en hel del festivaljobber gjorde at mange etterlyste en plate. Debutalbumet "Frame this moment" forelå i March 2001, og ble et tidløst og vakkert viserock-album. Bandet gjorde alt selv, og gav ut på eget selskap.

Førsteopplaget på 1000 eksemplarer forsvant på overraskende kort tid, og nytt opplag ble raskt trykket opp. Blant gjestene på albumet finner vi bluesveteran Reidar Larsen og Thomas Dybdahl.

Etter platen, som solgte respektabelt til å komme fra et usignet band, spilte bandet en rekke konserter, og sommeren 2001 ble blant annet brukt til å være med på de aller fleste musikkfestvalene i hjemfylket.

Utover høsten begynte bandet å øve inn nytt materiale, og man begynte å snakke om en EP. Bandet kjente godt til Thomas Dybdahls arbeid som gitarist, arrangør, vokalist og låtskriver, og han ble bedt om å produsere fem låter. Han fikk med seg Quadrophonics-kollega og perkusjonsmaestro Øyvind Jakobsen bak spakene og EPen ble spilt
inn i årskiftet 2001/2001.

Resultatet ble fem iørefallende poplåter som tar bandet adskillige skritt videre. På nyåret ble Preacherman's Daughter kåret til årets lokale artist i Rogaland, og danket blant annet ut både Morten Abel og Kaizers Orchestra. Nå venter flere konserter samt en rekke festivaljobber til sommeren igjen.